Aktuelt
Er det en sammenheng mellom fysisk trening og atrieflimmer?
Det er vanskelig å svare presist på disse spørsmålene. Dels fordi vi har begrenset kunnskap om sammenhengen mellom fysisk aktivitet og idrett. Dels fordi det sjelden finnes helt «riktige» svar på disse spørsmålene. Og dels fordi det sannsynligvis er store forskjeller fra person til person.
Mange studier har vist en såkalt «U-formet» sammenheng mellom nivået på idrettsaktivitet og forekomsten av atrieflimmer. «U-formet» betyr at det både er høyere risiko for atrieflimmer hvis du ikke driver med noen form for fysisk aktivitet — og hvis du driver mye med idrett. Den minste forekomsten av atrieflimmer finner v i altså hos personer som er moderat fysisk aktive.
Mye skjer med hjertet, sirkulasjonen og mekanismene som regulerer hjertet når vi sammenligner ikke-idrettsentusiaster med de som er intense idrettsentusiaster. I takt med økt trening ser vi at hjertekamrene — både pumpekamre og forkamrene — blir større og får større muskelmasse. Hjertet er en muskel, og i likhet med alle andre muskler i kroppen skjer det en hensiktsmessig tilpasning til den økte bruken av hjertet som treningen medfører. Økt trening stiller større krav til hjertefunksjonen som «energileverandør» for de andre musklene våre. Dette kravet oppfylles ved en kombinasjon av at hjertet pumper mer blod for hvert hjerteslag (det sies at «slagvolumet» øker). De større hjertekamrene kan pumpe ut mer blod. Samtidig kan vi øke pulsen, slik at antall hjerteslag i minuttet øker. Kombinasjonen av mer blodtilførsel pr. hjerteslag og flere hjerteslag pr. minutt tilfredsstiller kroppens økte oksygenbehov (= drivstoff).
Samtidig som hjertet vokser og øker muskelmassen, skjer det også endringer i nervesystemets kontroll av hjertet. Nervesystemet som styrer hjertet er den delen av nervesystemet som ikke er underlagt viljens kontroll. Det kalles også «det autonome nervesystemet». Det autonome nervesystemet har både en aktiverende del, som vi kaller «det sympatiske nervesystemet» og en hviledel, som vi kaller «det parasympatiske nervesystemet». Aktiveringssystemet bidrar til å øke hjertefrekvensen når vi skal å utføre noe fysisk — og med økt treningsinnsats kan det øke hjertefrekvensen enda mer enn før. Hvilesystemet bidrar til å senke hjertefrekvensen igjen når vi hviler — og med økt treningsinnsats kan det senke hjertefrekvensen enda mer enn før når vi hviler. Det er derfor du får lavere hjertefrekvens når du er i god form.
Alt dette i seg selv er en hensiktsmessig tilpasning til de økte kravene som stilles til hjertet ved økt fysisk aktivitet og forbedret treningstilstand. Men som med mye annet er det også herr slik at for mye kan ha negative konsekvenser.
For mye utvidelse av forkamrene og fortykkelse av muskulaturen kan føre til økt forekomst av «ekstraslag» — også kalt «ekstrasystoler». Ekstraslag er elektriske impulser med aktivering av atriene utover de normale hjerteslagene. Ekstraslagene er akkurat det som kan utløse atrieflimmer. Det kan forstås slik at du kan ha mange ekstraslag uten å få atrieflimmer, men du kan ikke få atrieflimmer uten at du har ekstraslag.
Ekstraslagene forstyrrer hjerterytmen mellom normale hjerterytmer. Siden effekten på hvile-nervesystemet er spesielt uttalt når vi er i ro — spesielt når vi sover — blir pulsen ved hvile og søvn langsommere, og dermed blir avstanden mellom pulsslagene lengre. Siden ekstraslagene bare kan påvirke hjerterytmen mellom de normale slagene, blir det mer tid til denne påvirkningen når hjertefrekvensen er lav. Du kan tenke på ekstraslagene som en stein som kastes og kan treffe et vindu og knuse glasset (utløse atrieflimmer). Jo større vinduet er, desto større er sjansen for at du treffer det når du kaster steinen. Dermed er det slik at når hjertefrekvensen blir lavere, blir risikoen for å utløse atrieflimmer med et ekstra slag samtidig større.
Det er altså mye som tilsier at det er en sammenheng mellom mengden fysisk trening og risikoen for atrieflimmer. Det er imidlertid viktig å understreke at sammenhengen er større for lav treningsinnsats enn for høy.
Så — tilbake til spørsmålene:
«Fikk jeg atrieflimmer på grunn av idretten min?»
Hvis du driver med langdistanseløping (maraton, ultramaraton), langdistanseroing, langrennsski over lang distanse (f.eks. Vasaloppet) eller triatlon over lange distanser (ironman) kan det være en sammenheng. Men ikke hvis vi snakker om et mer moderat — men likevel ganske høyt — treningsnivå. Tvert imot er det lavere forekomst av atrieflimmer blant personer som trener moderat enn blant de som ikke trener i det hele tatt.
«Vil problemene med atrieflimmer bli mindre hvis jeg slutter å utøve idrett?»
Det finnes solide undersøkelser som viser at moderat fysisk aktivitet både resulterer i færre atrieflimmerepisoder og betyr at man bedre kan akseptere atrieflimmer som kan oppstå uansett. Det er derfor ikke fordelaktig å slutte med idrett.
Vi kan med rimelighet tenke at det kan være hensiktsmessig å endre type idrettsaktivitet fra langdistanse til mer intervallorienterte aktiviteter. Det er imidlertid ingen studier som understøtter dette. På den annen side vet vi at noe av påvirkningen på hjertet og nervesystemet hos eliteidrettsutøvere (f.eks. proffsyklister) avtar når de slutter å utøve på profesjonelt nivå og går over til en mer «treningsinnsats». Min egen tilnærming til dette er å ha en grundig samtale om problemet og hva vi vet om idrettsbetinget påvirkning. Så kan «pasienten» selv bestemme — på informert grunnlag — ha han eller hun vil gjøre.
«Når kan jeg bedrive idrett igjen?» (vanligvis etter en ablasjonsbehandling)
Jeg anbefaler vanligvis å begynne å trene igjen etter noen uker. Ofte har det imidlertid gått en lengre periode i forkant der man — på grunn av plager fra rytmeforstyrrelsen (eller fordi man har vært redd for å kunne fremprovosere rytmeforstyrrelse ved fysisk aktivitet) ikke har trent, eller bare har trent veldig begrenset. Det er derfor viktig å respektere at kroppen må trenes på nytt. Det er lurt å ikke starte «med full styrke» med det samme. Jo eldre vi blir, desto raskere mister vi både kondisjon og muskelstyrke. Og desto mer tid tar det å bygge seg opp igjen.
«Kan problemene mine forbedres hvis jeg begynner å trene (mer)?»
Flere studier viser gode indikasjoner på at du kan redusere hyppigheten av atrieflimmerepisoder ved å forbedre din fysiske form. Det gjelder spesielt hvis du tidligere har hatt et lavt aktivitetsnivå. Det finnes også gode bevis på at plagene ved atrieflimmer som likevel kan oppstå kan reduseres, forutsatt at man er i ok eller god treningsform, sammenlignet med hvis man ikke er i form.
Samlet sett er «for lite» verre enn «for mye» med tanke på sammenhengen mellom fysisk aktivitet og atrieflimmer. Det er også gode bevis for at en endring fra «for lite» til «noe mer» er passende. Beviset for at en endring fra «(for) mye» til «noe mindre» vil være gunstig er mindre tydelige.
